søndag 21. desember 2014

Safe haven

Jeg har vært på tre dagers sikkerhetskurs! Det er på tide sier du og ja, jeg burde nok å ha gjennomført det tidligere. To år i Darfur med to timers gjennomgang er jo litt snaut for å uttrykke meg forsiktig. Kursleder var tidligere SAS-soldat (britisk spesialstyrke) med erfaring fra Irak og Afghanistan. Jeg var egentlig ganske rolig før kurset, men han klarte jo å skremme vettet av de fleste av oss med alt som kunne vederfares en stakkars bistandsarbeider. Videoopptak med selvopplevd skuddveksling var ganske sterk kost og førstehjelpsfilmene fikk meg nesten i bakken. Men – og her kommer jeg til overskriften – han poengterte stadig viktigheten ved å finne en safe haven hvis man hadde forfølgere eller kom opp i krisesituasjoner. Det kunne være hoteller, NGO’er eller FN. Jeg er jo en samvittighetsfull mann og har tatt oppgaven med stor seriøsitet. Og jeg har funnet mitt Safe haven – Paradiso, min lokale restaurant. De av oss som ikke forventer de store opplevelser i det hinsidige, må ta med seg de små paradiser på jord innimellom ganske mye deprimerende nyheter.

Vi (expatene) jobber vanligvis halv dag på lørdager – fra 10 til 14 mens vi har strøm fra generatorene. (I heldige øyeblikk er det bystrøm, men ikke noe å satse på) Jeg pleier å spasere hjem (20 minutter) i en temperatur som nærmer seg badstu-assosiasjoner. I det jeg krysser Airport Road har jeg alltid denne følelsen av bli forfulgt/stirret på, så jeg skjærer kjapt ned til min Safe haven – Paradiso, som ligger 50 meter nede i gata.  Når det nærmer seg 40 grader, du har jobbet i seks lange dager og en smilende Etiopisk skjønnhet ønsker deg hjertelig velkommen og setter automatisk en iskald Tusker Lager foran deg - vel, jeg er en nøysom fyr og jeg krever ikke så mye mer.  
 

De har et utmerket trådløst nettverk på Paradiso og jeg drar opp laptopen. Ikke for å sjekke mail denne gangen, men for å se sportssendingene på NRK. Jeg er jo noe over middels interessert i vinteridrett, men NRK har denne utrolig irriterende meldingen om at de ikke har rettigheter til å vise det i utlandet. Det er det sikkert noen av dere som har merket. Jeg prøvde å få Eurosport på kabel-TV, men det var tydeligvis ikke så lett. Så jeg googlet følgende spørsmål: «Hvordan se norsk TV i utlandet gratis» Det er mulig jeg beveger meg på lovens kant, men jeg betaler tross alt NRK-lisensen med TV’n stående på et lager på Kjeller. Det var 198.000 svar
på det spørsmålet. Fantastisk! Jeg var tydeligvis ikke helt alene og valgte et av alternativene. Riktignok var det ikke helt gratis, men fire dollar i måneden klarer jeg. Så la jeg et par nye IP-adresser for DNS-serveren og vips- jeg var på nett med NRK1 og herlige sportssendinger. Så nå vet dere det! Lørdag ettermiddag er jeg er på mitt lokale safe haven og klubbhus, Paradiso, drikker øl og heier på Bjørgen og Sundby. At jeg stjeler båndbredde fra de andre kundene kan jeg leve med. (Og vi er to timer før dere, så det passer bra med tidspunktet)

Hjemreise

Når dere leser dette har jeg vel allerede landet på Gardermoen. Denne rytmen med åtte intense arbeidsuker og to uker helt av (eller nesten helt av J) passer meg svært bra. Vi jobber mye – også fordi vi har folk som tar seg av administrasjonen av våre liv. Sjåfører, rengjøring, vask. Så vidt jeg husker brukte jeg en del tid på det hjemme.  Her kan du jobbe i stedet. Eller lese.  Men når du kjører til Juba International Airport på vei hjem er det vanskelig å unngå følgende tanke: Du kan alltid dra din kos, Magne. Til en helt annen og fredeligere verden. Slik er det ikke for de lokale og du skal ta med deg den refleksjonen når du nipper til G/T’n på 35.000 fot på vei til Norge.

Jeg er tilbake i Juba 8. januar. InshaAllah.
God jul!
 

søndag 14. desember 2014

Trafikklys

Vi hentes og bringes til jobben hver morgen i en av våre mange Land-Cruiserne. De finnes i hopetall i denne byen. Vi i denne sammenheng er 5 expater som bor sammen på KN’s gjestehus i Juba. Wilfred fra Uganda, Dave fra UK, Paulos fra Etiopia og Bent og Magne fra Norge. På en utrolig humpete vei ut av området skal vi krysse Airport Road – en svært trafikkert firefeltsvei. Det er mye som er farlig i denne byen og som du kan dø av, men å krysse Airport Road er helt klart på toppen av min risikoliste. Normalt har man jo stor fordel med en kraftig SUV, men her har jo de fleste den samme bilen. I tillegg til bilene er det er en skog av små motorsykler (Boda-Boda taxier) på alle sider av bilene som gjør halsbrekkende manøvrer for å komme fortest mulig fram. Det er selvfølgelig noen fotgjengere også, men de kan vi faktisk glemme i Afrika. (og et par andre steder også!) De må klare seg selv som best de kan og for all del ikke være til hinder for oss og bilene våre. Hver morgen måtte vi bakse oss over dette livsfarlige krysset helt til det en dag kom trafikklys! Ganske fancy også med nedtelling i sekunder og drevet av solcellepanel på toppen, som dere kanskje kan se av bildet. Problemet var bare at alle kjøreretninger var styrt av piler – dvs vi hadde grønn pil rett frem og de som skulle svinge foran oss hadde også grønn pil. Vi har tre forskjellige sjåfører og de angrep lyskrysset på tre forskjellige måter. Chris ga blaffen i hele lyssirkuset. Her må alle stå på egne krav, lyset var for puslinger og han tråklet seg i vei nesten som før. Det skal sies at de fleste fulgte hans eksempel! Louis (min gamle sjåfør fra Khartoum) hadde en viss erfaring med trafikklys og kjørte på grønn pil som riktig var. Men da kom det en skog av motorsykler som ville krysse foran oss (de hadde også grønn pil) og det ble svært mye tuting og hoiing. Charles, som kjører vår nyeste Prado V8’r og er sjåfør for direktøren, hadde valgt den beste løsningen. Han kjørte riktignok på rødt, men de til venstre for oss hadde grønn pil for å svinge. Det er aldri noen overraskelse i Afrika at det er flere biler i bredden enn veien er beregnet for. Noen må vike og det er her du må vise at du duger som sjåfør. «Keep moving», «be strong»  er mantraen i dette trafikkbildet.


FLYKRASJ
The following is an excerpt from a UNDSS SIOC message issued at 12:44 today.

Today at about 10.20 a fix wing aircraft crashed in Mabior, Jonglei State, approximately 300 meters before the airstrip. The plane is a Commercial Cargo flight, it belongs to GLOBAL AIRLIFT, being chartered by Norwegian Church Aid. It broke into 3 pieces and the first 2 ones are still burning. Three persons were on board, 2 of them died (it seems the PIC and FO), 1 survived.

Det er ikke bare ufremkommelige veier eller mangelen på sikre korridorer som hindrer hjelpearbeidet. Vi chartret et fly for å bringe inn såkalte NFI’s (non food items). Litt over 1000 pakker med hygieneartikler som ikke kom helt fram til mottakerne som dere kan skjønne. Heldigvis var det ingen mennesker på bakken som omkom. Første spørsmål var om flyet var skutt ned, men ingenting tyder på det. Oslo lurte på hvordan det var med forsikringen, men selv ikke Vår Herre forsikrer flytransport i Sør-Sudan. I stedet måtte vi erstatte noen kuer som omkom i flystyrten. Bøndene skal uansett ha sitt - det være seg i Norge eller i Sør-Sudan!

ETTÅRSDAGEN
Vi sitter litt musestille denne weekenden. På mandag er det et år siden opptøyene brøt ut i Juba og selv om vi ikke venter uroligheter er det ingen grunn til å oppsøke steder hvor folk samles. Nuerne hevder det var over 20.000 nuere som ble slaktet ned i Juba. Uansett tall, var det noen ganske forferdelige uker. Hvis du lurer på hvorfor dinkaer og nuere ikke er perlevenner kan det gamle nuersagnet gi deg et bilde: Nueren og dinkaen var begge sønner av Gud. Gud lovte sin dinkasønn en eldre ku, mens nuersønnen skulle få en ung kalv. Men i nattens mørke snek dinkaen seg frem til Gud, imiterte stemmen til sin nuerbror og stjal kalven. Da Gud fant ut at han var blitt lurt, ble han sint og beordret nuerne til å hevne ugjerningen ved å angripe dinkaene og stjele kveget deres til tidenes slutt. Som dere sikkert har fått med dere lytter folk til sin Gud i dette landet!


søndag 7. desember 2014

R&R

De fleste NGO’er har en ventil – en måte å overleve på i områder med høy risiko. Rest and recreation scheme. Hos oss er det åtte uker og ut! Det er ikke frivillig eller kan velges bort fordi det er mye å gjøre. Du skal bare reise ut!  Så nå har jeg kjent på høsten i Norge og følt hvor uvirkelig denne verden er skrudd sammen. Og vært milevis fra å skrive reisebrev.

Noen sier Juba er en av de styggeste byene i verden. Det er i alle fall en av de dyreste! Det er godt gjort at undertegnede blir sjokkert over matvarepriser, som er vant til Norge. Nå handler jeg riktignok i en typisk expat-butikk hvor du finner få lokale. Det sier i alle fall noe om at de lokale sliter med høye priser. I et land som kunne vært matkammer for Øst-Afrika. Ja, kanskje hele Afrika. En gang var Juba en yndet juvel langs Nilen med art deco inspirerte bygninger med søyleganger og utsmykninger. Her kom safariturister, løvejegere og oppdagelsesreisende og nøt sine G/T’er, mens Afrikas blodrøde sol gikk ned bak horisonten. Nå er det på mange måter en forvokst landsby med en bråte halvferdige høyblokker, som jeg er litt usikker på om blir ferdigstilt. Optimismen gikk litt ut av prosjektet sist desember og donorpengene sitter ikke like løst lenger.

«På bunnen av sola»
Jeg kjøpte meg en bok da jeg var hjemme. «På bunnen av sola» - om Norge i Sudan skrevet av Bibiana Dahle Piene. For alle oss Sudan-frelste er det en herlig bok. Høydepunktene fra Kirkens Nødhjelp’s «Little Norway» skal jeg dekke fyldig en annen gang. Men når Kirkens Nødhjelp trekker seg ut av Hileiu og Torrit i 1986 er det duket for en annen av Norges bistands-organisasjoner  - Norsk Folkehjelp.

Men la meg ta dere tilbake til åttitallet. Sudans andre borgerkrig startet i 1983 og sivilbefolkningen er som alltid den tapende part. En av mange årsaker til Sudans borgerkriger er også en langsiktig økonomisk utviklingsstrategi. I kampen om hvem som skal ta kontrollen over ressurser og landområder er forflytning av mennesker og det vi på norsk kaller «asset stripping» et viktig element. I Khartoum hadde man administrative og militære ressurser til å gjennomføre denne politikken. Hos SPLA ønsket man interne flyktninger tilbake til hjemmene sine, men alle parter i konflikten ville hindre de andre i å få tilgang til mat og ressurser. Så alle utførte angrep på landsbyer, brant avlinger og drev beboerne vekk. Det er gjerne årsaken til begge eller alle parter i borgerkrigen spilte på internasjonale hjelpeorganisasjoner. Det er neppe så mange av oss som jobber i denne bransjen som er så naive at vi ikke forstår at vi (bistandsorganisasjoner) er en del av denne maktpolitikken. Det reiser naturlig nok  en stripe av etiske dilemmaer. Khartoum tillot bare nødhjelp til de byene de selv kontrollerte og SPLA angriper hjelpeforsyninger og skyter ned fly. Slik blir nødhjelpen både et våpen og et gissel i borgerkrigen.

Utover på åtti-tallet ble Sør-Sudan rammet en sultkatastrofe av enorme dimensjoner. Folk var drevet på flukt og manglet alt for å kunne brødfø seg selv. Ikke helt ulik situasjonen i dag. Tusener døde i hopetall, men interessen i internasjonal presse var konsentrert om Bob Geldof, «Do they know it’s Christmas» og sultkatastrofen i Etiopia. Det fantes få vitner til hva som skjedde i Sør-Sudan. Det er her Egil Hagen og Norsk Folkehjelp kommer inn. Ingen andre bistandsorganisasjoner ville utfordre Khartoum og de ville heller ikke støtte en geriljabevegelse som kjempet mot et folkevalgt regime, støttet av USA. (dette er åttitallet) Egil Hagen, en tidligere spesialsoldat som nå jobbet med bistandsarbeid hadde skaffet seg gode kontakter i SPLA. Han fikk flere tusen tonn mais fra EU og får Norsk Folkehjelp til å betale for transporten inn i Sør-Sudan. En transport som i henhold til EU skulle holdes hemmelig, men som ble slått stort opp i VG. Etter hvert ble det mer oppmerksomhet omkring sultkatastrofen i Sør-Sudan og Khartoum måtte til slutt åpne opp for nødhjelp. I 1988 startet den til da største og dyreste hjelpeoperasjonen i FN’s historie, Operation Lifeline Sudan (OLS). Alle bistandsorganisasjonene deltok i denne operasjonen – alle uten Norsk Folkehjelp. De ønsket seg handlefrihet og tettere samarbeid med SPLA og hadde egne forsyningslinjer direkte til opprørsbevegelsen. Det var kanskje ikke bare såkorn de fraktet i flyene til Norsk Folkehjelp, men det er uansett historie nå. Det har vært tette kontakter mellom Norsk Folkehjelp og SPLA helt opp til våre dager og det er vel ikke helt uten grunn at på bilskiltene til Norsk Folkehjelp her i Sør-Sudan står det "NGO 1".    

Dette bilde er tatt av Paul Jeffrey, som vi bruker mye i nettverket (ACT)
   

mandag 13. oktober 2014

Vann forandrer alt

Dette er budskapet for TV-aksjonen 2014 i regi av arbeidsgiveren min.  Det er en glimrende visjon og en profesjonell kampanje. Vann forandrer alt!

Vi har andre visjoner i bistandspolitikken som er vanskeligere. Det handler om vårt syn på verden. Antagelsen om at man i Norge har nådd et nivå av opplysning og utvikling som gjør at vi er i stand til å vurdere verdens kulturer og religioner på en nøytral og upartisk måte. At de fundamentale verdiene vi representerer er universelle – menneskerettigheter, likestilling, parlamentarisk demokrati, mens de i virkeligheten er våre egne vestlige verdier. Ute opplever vi hvordan kritikken av disse verdiene blir stadig mer høylytt og voldelige mens våre norske tradisjoner blir en moralsk gullstandard. Kanskje har vi liten vilje til refleksjon over eget ståsted - kanskje trenger vårt eget selvbilde en korreksjon? Jeg er jo en del av dette og kjenner jo tidvis utfordringene ved å orientere meg i verden. Men hovedpoenget var at vann i denne sammenheng er uproblematisk  –det er en urkraft, som det er utrolig enkelt for både initiativtakere og mottakere å forstå betydningen av. Og veldig givende og meningsfullt å være en del av. 

Dette er fra sør i Etiopia hvor jeg var i 2010
Man skulle nesten tro at nobelprisen til Malala og Satyarthi var bestilt av TV-aksjonen. I Afrika er det ofte barn og unge som går etter vann. Og stort sett er det jenter som går. De kan bruke mesteparten av dagen til vannbæring og det gjør det umulig å kombinere med skolegang. Og de er ofte utsatt for voldtekter. Et borehull som dere ser over, plassert midt i landsbyen, gir ikke bare helsemessige fordeler. Det betyr at mange unge jenter nå kan gå på skolen.


Min tidligere arbeidsgiver har ofte gitt et bidrag til TV-aksjonen. Men Kirkens Nødhjelp ble en for vanskelig mottaker. KN har oppdraget sitt fra kirken og det er noen kristne mennesker i ledelsen. Det var litt for tøft for grunnplanet i HEF. Jeg synes jo det var en litt trist diskusjon å høre på.
Paulos, som er bredt presentert på hjemmesidene til KN, bor i nabohuset. Han er fra Etiopia og har en veldig energi for nye borehull. Han er utrolig frustrert over rullebaner som er gjørmehull og destinasjoner hvor konfliktnivået er for høyt.  Det betyr at han ikke kan reise. Bent, vår norske nødhjelpskoordinator, må bremse litt på reisevilje og ambisjonsnivå. I sommer var en annen nordmann her, Tor Valla,  for å styrke satsingen på vann. Han jobber i vann- og avløpsetaten i Oslo kommune, men har fått et års permisjon for å jobbe med vannprosjektene til KN. Han dro rett fra Juba til Erbil i Nord-Irak. Det står det respekt av!

Min litt sykelige interesse for gammeltestamentlige historier brakte meg i sin tid til Aksium i Etiopia. Her ligger ifølge sagnet steintavlene med de ti bud. Etter en lang samtale med Paulos om dette temaet, hadde han vært i bokhandel i Addis og kjøpt en 600 siders bok, «The sign and the seal», som en gave til meg. Fantastisk! Boken handler utelukkende om steintavlene i Aksum – ni års studier, men fortsatt har ingen fått se nedi kisten. Jeg kjenner jeg er litt Tom Berby her, som også kunne bruke et hav av tid på utrolige teorier. Jeg skal ta dere med til Aksum en dag- det er et fascinerende sted og en spennende historie. For Paulos er dette en sannhet som egentlig ikke er diskusjonstema. Men svaret får man aldri – myten er avgjørende for Etiopias kristne selvforståelse og den munken som forsvarer helligdommen og som jeg selv har snakket med (!), åpner aldri døren til helligdommen.
 
Jeg holder meg i Etiopia denne gangen med et bilde fra samme landsby. Det er en lokal fest og ikke et forestående angrep på fotografen.
 

søndag 5. oktober 2014

Oppropet

Det var en veldig optimisme etter uavhengigheten for tre år siden. Det internasjonale samfunn stod i kø med penger og prosjekter og Sør-Sudan var klar til å bygge sin nye nasjon. Men etter urolighetene 15. desember i fjor har utviklingen gått feil vei. De euforiske scenene fra uavhengighetsdagen 9. juli 2011 er forsvunnet og den unge nasjonen som hadde så mye å feire, er igjen tilbake i krig og uroligheter. En situasjon som de kjenner så altfor godt etter tiår med død og ødeleggelse. Vi får disse såkalte SitRep’ene fra FN hver morgen. Det er en ganske lang liste med dårlig nytt. Regntiden gir mange problemer, men den virker i alle fall dempende på krigsoperasjoner. I desember er regntiden over og mange frykter en eskalering av konflikten.

Vi jobber nært med kirkesamfunn i Sør-Sudan. De er partnere i bistandsprosjekter og vi, med penger fra UD,  støtter kirkenes fredsinitiativ og forsoningsarbeid. Jeg tror kanskje ikke jeg hadde vært like positiv til å støtte alle kirkesamfunn i Afrika (!), men i dette landet er kirken noe av det eneste som fungerer. Normalt er jeg heller ikke spesielt opptatt av rundskriv fra bispekollegier og har vel aldri vært på mailinglista til biskoper i den katolske kirke. Men dette oppropet tar dere med på en ny reise. Det er modig, det er klokt og helt utenfor den verden jeg kjenner fra Oslo 4. Kanskje setter det et litt annet perspektiv på DnK’s homofilidebatt eller HEF’s skolegudstjenester. Fordi fokuset flyttes når du beveger deg i verden og verden ser litt annerledes ut her jeg er nå! Mat på bordet, rent vann, fravær av krig og vold – selvfølgeligheter i Oslo 4, men problemstillinger bare så altfor mye til stede i den Sør-Sudanske virkelighet.

MESSAGE OF HOPE FROM THE SOUTH SUDAN CATHOLIC BISHOPS

JUBA, 25TH SEPTEMBER 2014

 
“WAR IS EVIL; WAR CANNOT BRING PEACE; THIS WAR MUST STOP”

 
Then the Lord said to Cain, ‘Where is your brother Abel?’ He said, ‘I do not know; am I my brother’s keeper? ’And the Lord said, ‘What have you done? Listen; your brother’s blood is crying out to me from the ground! (Genesis 4:9-10)
 
Preamble
We, the Catholic bishops of South Sudan meeting in Juba from 23rd  – 25th September 2014, compelled by the Gospel imperative and having deliberated on the situation of the Church and the people in our country, solemnly declare that the current war in South Sudan is evil, as we have said in previous messages. There is no moral justification for any further killing. We can accept no excuses nor conditions from any party or individual for the continuation of the war. The fighting and killing must stop immediately and unconditionally. Political and other grievances must indeed be addressed, but only when the fighting has stopped. These issues are on the table in Ethiopia and will be addressed in the political process. We declare before God that it is evil for any party to use continuing violence to try to further their political agenda.
 
Appreciation
We appreciate the sacrifice of the clergy, religious, catechists and lay people who are facing great danger and hardship in the service of the people during these difficult times.

We thank IGAD for their noble efforts to mediate peace in South Sudan. We also thank the international community and other nations in our own region and encourage them to continue their support.

The Impact of War
The war has had a huge negative impact on our country. It has once again reinforced the culture of violence with which we have lived for so many decades. It has seriously undermined our standing in the world which so recently welcomed us as the world's newest nation and it has damaged our image. Human rights are still under threat, including freedom of speech.

Humanitarian Aid and Development
Above all it has created a humanitarian tragedy. Thousands have been killed and hundreds of thousands displaced. Our traumatised population has been re-traumatised by atrocities we have rarely seen before. Displaced people are living in appalling conditions, whether in the countryside, or in UN camps in the cities, or as refugees in neighbouring countries. A famine is looming in parts of the country. International humanitarian access is limited due to insecurity. Once again we declare this war immoral and we demand an immediate end to all hostilities so that these humanitarian concerns can be addressed.

Development has been brought to a halt. Freezing funds meant for development is an invitation to more insecurity and suffering. It can be said that peace is another word for development. While seven out of ten states are not directly affected by the violence, their people are still suffering and are still in need of development activities. Prevention is better than cure. We call on the international community to continue to support development. We as bishops see coming to the aid of our people, both in government and opposition areas, as our prime responsibility.

Tribalism
Aware of the negative impact of war, we call attention to the rise in tribalism as a result of the conflict. Traditionally, the peoples of South Sudan do not hate each other. While there have been tribal conflicts over issues such as cattle and land, there have also been traditional mechanisms to resolve those conflicts before they get out of control. Our peoples have inter-married, assisted each other during famines, moved freely around the country, studied together in national boarding schools, lived together in cities, shared their cultural heritage and worked together in many different spheres. We acknowledge the generosity of many who even during the current conflict have welcomed and protected people from other ethnic groups. However ethnicity has now become a negative issue throughout our society. Large-scale ethnic killing has created a cycle of fear, hatred and revenge. Our politics is becoming ethnic, with perceptions from various communities that one tribe or other is favoured, or that one tribe or another is under-represented, or even that one tribe or another “deserves” to rule. Even within our churches, elements of tribalism are creeping in and creating suspicion, hindering our efforts to work for peace and reconciliation. This is not the way forward. We condemn tribalism and repeat our earlier call for “One People from every Tribe, Tongue and Nationality”. We are South Sudanese, and we call for the creation of a national identity which builds on but transcends our tribal roots and heritage.

Corruption
Tribalism is allied with corruption and nepotism. Political office is perceived by many as synonymous with access to power and wealth, and communities often feel that they need their own tribesmen and women in power in order for that community to have access to resources. We condemn corruption and tribalism. We challenge all our political leaders, whether in government or opposition, and remind them that political leadership is about service to all the citizens of South Sudan, not about personal power and wealth nor favouring one community or other. We urge our people not to fall into the trap of supporting their own tribe rather than seeking the best qualified person for the position.

Our Call for Peace
We are pastors, not politicians, but our faithful are dying. We do not try to advise on the details of the political resolution of the problems of our country. Nevertheless, we urge the parties to negotiate in good faith; we demand that the killing must stop. No doubt both sides will be required to compromise.

Just as we put our trust in the people during the People to People Peace Process, just as we trusted the people when we advocated for them to have the Right of Self-Determination to choose for themselves the political future of their country in a referendum in 2011, we now believe that the people of our country are capable of determining the political future following the current conflict. In the longer-term process, the citizens of South Sudan must play a prominent role, represented by their traditional leaders, their faith communities, civil society and other actors.

In our Prophetic role as bishops, we state without hesitation or fear that the current conflict is evil and must be stopped immediately and unconditionally, regardless of any other considerations. We call on every political leader, every military officer, every individual soldier, every armed civilian, whether government or opposition, to avoid any further killing. It is immoral and evil. The question to ask ourselves is: do I have the sincere will to renounce violence, to compromise and to bring peace?

The Church is the Mother of all people from every ethnic group in the whole of South Sudan. We call upon all the people to embark on the path of reconciliation, healing and peace. We encourage our priests, religious and pastoral agents, our international partners, and the other churches and faith communities, to intensify their activities around these, to become more active peace-makers. Prayer is the only sure way to peace. Our dioceses and parishes must organise prayers for peace. Repent and do not sin any more!

they shall beat their swords into ploughshares,
   and their spears into pruning-hooks;
nation shall not lift up sword against nation,
   neither shall they learn war any more. (Isaiah 2:4)

søndag 28. september 2014

The Hinterland

Sør-Sudan er lukket inne av Nuba Mountains i nord, gold ørken i nordvest, foten av Etiopias høyslette i øst og de store Afrikanske skogene i vest og sydvest. Et land med et av verdens største våt-områder; nesten helt uten infrastruktur – et land så vanskelig tilgjengelig som det er mulig å finne. Befolkningen er beregnet til mellom seks og ti millioner og det sier det meste om de flytende omtrentligheter som kalles statistikk i Sør-Sudan. Antall språk og dialekter er av noen anslått til 400 og de tilhører hamittisk, semittisk, nilotisk, bantu og andre språkgrupper. Hvis du har litt problemer med nynorsk i gamlelandet, skal du bare ikke tenke på språksituasjonen i Sør-Sudan! Det er antatt å være 50 etniske grupper og så mange som 600 stammer, klaner og sub-klaner.

Mohammad Ali
Man kan spørre seg hvordan dette på mange måter utrolige mangfoldet ble en region eller land.  Det var det Ottomanske riket, representert ved Mohammed Ali (1769-1849)i Egypt, som åpnet opp baklandet i syd. Ikke akkurat som venner eller brødre, men for å hente slaver og elfenben. Blodig og brutalt. Islamske riker trengte slaver, men de måtte hentes blant de vantro. Og det fant man sør i Sudan. Kilder sier at 10-12 tusen slaver årlig ble importert til Egypt og Khartoum hadde på et tidspunkt verdens største slavemarked.
 
Britene (fra 1898) behandlet på mange måter Sør-Sudan som en egen koloni. De har naturligvis fått skylden for det meste som gikk galt i Afrika, men britenes medvirkning til senere tragedier skal neppe overvurderes. Sør-Sudan levde på mange måter utenfor enhver statsdannelse og for britene handlet det lite om Sudan og mye om  Suez-kanalen og sjøveien til India. Som Douglas Johnsen har argumentert – borgerkrigene i annen halvdel av det 20. århundre var ikke noe uheldig biprodukt av en forvirret avkolonialisering, men av en rekke årsaker befestet gjennom det 18. og 19. århundre; utbyttingen fra Khartoum; hærens grep over politikk og økonomi; individuelle ambisjoner på tvers av regionale interesser og sentralmaktens brutale utnyttelse av ressursene i sør.  

JUBA-KONFERANSEN I 1947
Etter den 2. verdenskrig ble det tidlig klart at Sudan ville få sin uavhengighet. På en konferanse i Juba i 1947 ble det også klart at britene ønsket at det sørlige Sudan skulle være en del av den nye staten. Juba konferansen skulle bane veien for at også representanter fra det sørlige Sudan skulle involveres i uavhengighetsprosessen. Slik skulle det ikke gå. Den nye staten skulle i realiteten bli overlevert en liten elite i Khartoum basert på en arabisk og islamsk karakter. Dene eliten så nordover og mot Midt-Østen. De var i Afrika, men ikke "av" Afrika. I Khartoum hersket det liten forståelse for landets todelte politiske og sosiale karakter. I den grad de så sørover var svaret deres   «Arabisation» og «Islamisation».

Veier i regntiden. Hit, men ikke lenger. Våre folk måtte snu på veien til Agok.
I 1955 gjorde the Equatorial Corps opprør i Torit. De nektet å bli forflyttet til nord og etter harde kamper forsvant mesteparten av styrken inn i bushen. Det var begynnelsen på en opprørshær og en lederartikkel i en avis sa det slik: “It is the first time that Southerners openly displayed, in bullet and blood, their pent-up anger and political frustration with their colonizers: The British, the British-favored northern Sudanese Arabs and their Egyptian surrogates». Og i 1956 ble Sudan en uavhengig stat. Men mer om det en annen gang. 




 

  




søndag 21. september 2014

Exit

Mange utenlandske bistandsarbeidere fikk nok kaffen i halsen på mandag, da regjeringen kunngjorde at alle fremmedarbeidere måtte ut av Sør-Sudan innen 15. oktober. Det gjaldt ikke bare NGO ‘er eller offentlig sektor – også utenlandske ansatte i privat sektor skulle erstattes av lokale sør-sudanesere.  Det er mye forretningsvirksomhet som domineres av kenyanere, etiopiere og ugandere. Det er selvfølgelig et problem at ikke flere lokale tar del i den økonomiske utviklingen av landet. Her importeres det aller meste, ingen industri eller egen servicesektor å snakke om, 83 % bor på landet med uformell økonomi og fedrift. Og det er høy analfabetisme –som heller ikke er noen pådriver for arbeidsplasser til lokale krefter. En eller annen i arbeidsdepartementet var tydeligvis fedup med alle utlendingene, kanskje fått elendig mat og service på en Etiopisk restaurant og satte seg ned og skrev. Det luktet litt Idi Amin av dette rundskrivet. Da norske aviser fikk tak i saken på onsdag måtte jo Børge Brende på banen også. Vår nye norske ambassadør til Sør-Sudan fikk også lagt inn et ord om saken da hun ble formelt innsatt i rollen på onsdag.  (dette vet jeg fordi også bokholdere blir invitert til kanapeer og hvitvin!) I Sudan var jo dette et konstant tema og det var på et tidspunkt en haug av utlendinger som ble kastet ut. Vår politikk (KN) er jo også å jobbe mest mulig med lokale og partnere, men dette må nesten være en prosess over år. Etter hvert som uka gikk mot slutten, hadde vel det meste blitt korrigert og trukket tilbake. Men prinsippene i denne saken ligger der og vil helt sikkert komme til overflaten ved en senere anledning. 

MALARIA
Jeg har fått ny malariamedisin! Drar man på ferie er det gjerne Malarone som gjelder. Lite bivirkninger, trolig ganske effektiv og skikkelig dyr. KN sløser ikke akkurat med lønnsmidler, men medisiner dekker de uten å mukke. Det skal de ha! Men skal man være i malariasttrøk i to år, er visst Malarone litt for tøff for indre organer. Leveren bl a, og min lever har nok med å rense rødvinen uten at den skal få andre remedier å bakse med. Så nå er jeg på Lariam. Skikkelig dårlig rykte blant norske bistandsarbeidere og bivirkningene er en endeløs rekke av forferderligheter. Her kan jeg bare sitere kort fra bruksanvisingen – angst, glemsomhet, sinnsforvirring, hallusinasjoner, aggresjon, psykotiske og paranoide reaksjoner, synsforstyrrelser, kraftløshet, tretthet, feber og frysninger.  Noen vil kanskje hevde at min glemsomhet eller mulige sinnsforvirring neppe skyldes Lariam (!) , men det som nå føles som en stor trøst er at følgende bivirkninger er ganske sjeldne: Forstyrrelser i hjertets ledningssystem (!!) hjerneskade, alvorlige hudutslett ( Steven-Johnsons syndrom) og et par andre greier som jeg ikke orker å sitere. Men det er også rapportert om hyggeligere bivirkninger. En kollega fikk voldsomme, erotiske drømmer natten etter inntaket av tabletten- så han tok det hver søndag for å få en skikkelig boost på den nye uka. Det siste har jeg desverre merket lite til, men nå har jeg heller ikke vært alt for lenge på denne medisinen. Men når hjertets ledningssystem begynner å svikte, er det sannsynligvis slutt på reisebrevene. Og kanskje et par andre ting også...

Malaria tar livet av 1,2 mill mennesker hvert år. 675.000 er barn fra 0 til fire og 90 % er i Afrika sør for Sahara. Kjenn litt på disse tallene! Hvis du tror Ebola er en katastrofe så er Malaria sånn ca 5,5 tsunamier i året. Litt over to mennesker i minuttet.  (verden er ikke helt enige i alle tallene, men mine er fra en artikkel i the Lancet!) Den eneste trøsten i denne begredelige statistikken, er at dødsraten er synkende.  Malaria er jo ikke den eneste sykdommen eller ulykken du kan dø av på dette kontinentet. Befolkningsutviklingen har historisk vært lavere i Afrika enn i verden forøvrig. De 200 som vandret ut av Afrika for 100.000 år siden og bokstavelig talt befolket verden, vokste til ca 300 mill. i år 1500 AD. I Afrika bodde det anslagsvis 1 mill mennesker for 100.000 år siden. Disse vokste til "bare"  47 mill på samme tidsrom. Klima og sykdommer er en av årsakene.  

Krevende bygater !
 

søndag 14. september 2014

GUD

Min gode ex-kollega Jens Brun Pedersen twitret meg til d-kjendis da jeg skiftet arbeidsgiver fra Human-Etisk Forbund til Kirkens Nødhjelp. I alle fall nok til at mitt lokale menighetsblad (Talefoten) ville ha et intervju! Det uunngåelig spørsmålet var naturligvis hvordan man kan gå fra den ene «ytterlighet» til den andre – var jeg en skap-kristen som nå var kommet «hjem»? Og som jeg sa - egentlig er det ikke så interessant at jeg ikke tror på Gud. Gud eller Allah finnes inni hodene og hjertene til milliarder av mennesker. Gud er derfor en sosial realitet. Utfordringen for sekulære nordeuropeere (og kanskje mange kristne også) er å forstå den veldige rolle som religionen spiller i menneskers liv i et land som Sør-Sudan eller Sudan. Hvilken rolle trossamfunn har i samfunnet og hvor sterkt håp, drømmer og identitet er knyttet til religiøse overbevisninger. For meg handler det først og fremst om respekt for andre mennesker og dermed også deres religiøse tro. KN har en visjon om fattigdomsbekjempelse og urettferdighet som ikke er livssynsspesifikk og som de fleste humanister kan slutte seg til. Vi bygde bønnerom for våre muslimske ansatte i Nyala og her i Juba er det andakt og salmesang blant de lokalt ansatte hver mandag. Hadde KN jobbet for å endre livssynstilhørighet hadde jeg i beste fall blitt sendt hjem fra det muslimske Darfur – i verste fall blitt slått i hjel.

Mine leiboere fra Litauen hadde tydelige problemer med å forstå at en nordmann dro til Sør-Sudan. Når hele verden vil til Norge – og mange med livet som innsats, så drar noen motsatt vei? Afrika har jo et rykte om fattigdom, sykdommer, krig. Ufattelig lidelse og brutal vold. Men når du kommer hit møter du mennesker som er vennlige, omtenksomme og utrolig høflige. Du blir ydmyk over denne generøsiteten. De hilser, omfavner deg, småprater, holder hendene dine, ser deg i øynene og smiler til deg med hele seg. Det føles aldri påtatt, mer som velutviklet sosial kompetanse. Kanskje føler man seg mer levende under Afrikas himmel enn i det trygge og litt satte Norge?






 

søndag 7. september 2014

Forhandlinger i Addis


Det ble ingen enighet om en politisk overgangsløsning. Som dere kan se mangler det en underskrift på denne fremforhandlede power-sharing løsningen som ble undertegned av IGAD-landene (The Intergovernmental Authority on Development ) i Addis Ababa. Riek Machar – ex visepresident og leder for opposisjonen. Riek Machar har vært sentral i Sør-Sudans utvikling de tre siste tiår. Var gift med den britiske hjelpearbeideren Emma McCune fra 1991 til hun døde i en bilulykke i Nairobi to år senere. Du kan lese mer om henne og Sudan i «Emma’s war» – en fengslende historie for alle nye Sudan-farere.

SPLM er den dominerende faktor i Sør-Sudans politiske landskap – ja SPLM er egenlig synonymt med Sør-Sudan og regjeringen. Men det er ikke alltid enkelt å konvertere et militært hierarki til en demokratisk, politisk organisasjon. Skal man til topps i dette hierarkiet må man skilte med militære grader og krigserfaring og det korresponderer ikke nødvendigvis med individuell egnethet i politikken eller med demokratiske verdier. Det som startet som en politisk maktkamp mellom Salva Kiir (presidenten) og Riek Machar etter at sistnevnte ble sparket som visepresident, eksploderte i voldshandlinger i Juba 15. desember 2013. De fleste NGO'er evakuerte personell og hundrevis av lokale ble drept.  Og som så ofte i Sør-Sudans historie får stridigheter fort en etnisk dimensjon hvor Kiir tilhører den største stammen i Sør-Sudan, Dinkaene, mens Machar er Nuer.

De to partene undertegnet en fredsavtale i mai. Avtalen skulle bane vei for permanent våpenhvile og en overgangsregjering, ny grunnlov og til slutt nye valg. Våpenhvile er helt nødvendig for å åpne humanitære korridorer, som kan hindre en varslet sultkatastrofe. Men slik gikk det desverre ikke i denne omgang og nå har partene nye 45 dager i tenkeboksen. La oss håpe hovedpersonene kan tenke litt mer på landet og litt mindre på seg selv?


den hvite Nilen- Juba


 









onsdag 27. august 2014

Nytt oppdrag

Jeg er på vei til Juba i Sør-Sudan. Det har streifet meg at jeg kanskje kunne valgt enklere løsninger. Surfet inn til pensjonsalder, kost meg på hylla (terrassen) i Grefsenkollveien og sikret pensjonen i det som egentlig var en god stilling i Human-Etisk Forbund. Men hvis man har et stort engasjement for en sak eller et land; hvis man ønsker å kjenne litt på verdens realiteter - som det jo er lite av i Norge, og hvis man kanskje ikke er skrudd sammen helt A4, – vel, da er dette et alternativ.

Juba international airport ønsket Sør-Sudans first lady hjertelig velkommen. Det var behørlig annonsert på Kenya Airways rute fra Nairobi til Juba og det betød røde løpere og fulle pontifikalier. Og forsinkelser. Vi andre måtte gjennom det som minnet om «Outbreak» med Dustin Hoffman. Provisoriske telt, helsepersonell i beskyttelsesdrakter og sjekk av temperatur. En knepp på pannen og jeg var skrevet inn med 36,9. Godkjent! Ebola er tydeligvis ikke noe man tar lett på her, selv om jeg kan forestille meg en rekke andre utfordringer for dette landet. Jeg slipper greit gjennom immigration og Dio (sjåføren fra KN) har tydeligvis ingen problemer med å identifisere meg. Han kommer rett imot meg og hilser hjertelig.
Deler av veien til gjestehuset er asfaltert og kan gi inntrykk av en helt vanlig by. Men plutselig var det strekninger som krevde svært varsom kjøring og med store, kraterlignenede grøfter. Jeg har sett veier i dårligere forfatning, men dette var litt som Masai Mara i regntiden. Kontrasten til tarmac’n var ganske spesiell. Fra 80 ned til 2 km i timen. Og en bråte med mopeder som svirret forbi på høyre eller venstre side. Skal du gjøre noe skikkelig farlig i denne byen skal du hyre en moped-taxi. Uten hjelm, sjåfør som snakker frenetisk i mobilen, alternativt røyker og prøver å yppe seg mot alle landcruiserne til FN, NGO’ene og politikerne. Jeg kommer ikke til å prøve – kors på halsen, så der kan familien min være helt rolige.  (I dag så jeg den første ulykken med en bevisstløs unggutt i midtrabatten)
Jeg tror jeg kan si gjestehuset er av noe høyere kvalitet enn Darfur. Nå skulle det sånn sett ikke så mye til – men jeg har eget bad på rommet og et aldri så lite kjøleskap. Det er vel sånn sett godt under 20kvm, men det er en bred og god seng og AC’n funker helt fint. En liten patio utenfor til rolig filosofering og lun samtale. Det eneste som er betydelige mere krevende er det kalde vannet. Nå var det jo ikke akkurat varmt vann i Nyala heller, men dette må da være kaldere (?) Det er mulig kroppen ikke er justert til kalde avrivninger ref sommer’n i Norge, men kaskader av varmt vann er litt «dream-on» akkurat nå. Konstruksjonen av baderommet er kanskje ikke helt etter tek-10. De har vært litt «uheldige» for å si det på den måten, med fallet på badegulvet. En ganske stri bekk ut av baderommet og inn på oppholdsrommet må stoppes med et par solide toga-håndklær. Kanskje greit at det blir korte dusjer i det kalde vannet (!)
9. juli 2011 ble Sør-Sudan en egen stat. Ingen skal påstå at det var en lett fødsel. Tiår med borgerkrig, to millioner døde og fire millioner IDP’s. (internt fordrevne flyktninger) Arabere versus sorte afrikanere, muslimer mot kristne, det rike og utviklede nord mot det fattige sør, demokrati versus diktatur, sekularisme kontra teokrati, nord mot syd. Slik kunne man sikkert fortsette helt til det blir tydelig at krigen, i likhet med landet, ikke er én men mange – og at et brutalt økosystem er i stand til å generere en rekke nye grunner til å slåss uten at det derved gir grunn for å kvitte seg med de andre. Denne bloggen skal også handle om det!

24. august 2014